Digitale politikere må ha nettverkskortet i orden

Intimsfæren blir utfordret for digitale politikere.

Nå er det ikke nødvendig å gå dør til dør lenger. Sosiale medier er ideelle for politikere og deres behov for å bygge nettverk, spre ideer, motta impulser og påvirke våre valg. Digitale nettverk kan delvis erstatte valgboder og lokale folkemøter, men det er lett å snuble i nettverkskabelen. Politikere må kjenne spillereglene.

1. Digitale sosiale nettverk flytter grenser mot intimsfæren. For å oppnå troverdighet må du åpne og vise frem – nettverk, personlighet.

2. Digitale sosiale nettverk kan medvirke til å avmystifisere og gi tillit, hvis politikeren finner balansen. Men om det ikke er samsvar mellom liv og lære blir fallet hardt.

Så hvordan score høyt på intimitetsskalaen uten å blottstille seg selv? Hvordan være personlig uten å være privat? Grensen er vanskelig å finne.

Dette blir enda vanskeligere fordi regler for takt og tone ikke er etablert, men en pågående prosess. For å lykkes må politikerne bli mer personlige, fordi vi i sosiale medier stiller høyere krav til intimitet, samtidig som vi stiller krav til å vite hvem de kjenner.

Vi vil vite hvem som kjenner hvem (Manuela-saken), men når Carl Ivar åpner stua for Se og Hør blir det bare vemmelig. Grensegangen er minst like vanskelig i digitale medier: Hvem vil vite at Kristin Halvorsen har sløvedag? Mens Lars Sponheims statiske plakat på facebook er kjemisk fri for personlig innhold – han kunne like gjerne postet Venstres program.

Fallet blir hardt når kodene ikke knekkes, som for Kristin Halvorsens havarerte blogg i 2005. Da skrev Dagbladet følgende:

Blogg-flopp

Kristin Halvorsen satset friskt med egen blogg. Nå domineres nettsida av klager over at Kristin aldri deltar i debatten.

Det kan kanskje Jens lære litt av, når han ser innlegg som dette på Facebook-siden sin:

Thorvald wrote

at 11:46am

Hei Jens!!

Du svarte aldri …

Politikere burde ha de beste forutsetninger for å skjønne de mulighetene som ligger i sosiale medier. De har tross alt alltid vært avhengige av å skape nettverk for å bli valgt. Sosiale medier gir dem effektive virkemidler for å syndikere sitt budskap.

Men det er en viktig prinsipiell forskjell mellom å delta i sosiale medier og på det politikere som for eksempel Odd Einar Dørum gjør når han før et valg personlig ringer tusenvis av potensielle velgere. Eller når Hillary Clinton sender ut personlige SMS-meldinger til sine valgkampmedarbeidere.

Forskjellen ligger i at Dørum, i hvert fall i følge ubekreftede rykter, har sin ringeliste i hodet, eller i det minste i en veldig rikholdig telefonbok. Den har jeg ikke tilgang til. Ikke har jeg tilgang til telefonlista til Hillary heller. Den største forskjellen på de gamle ringelistene og digitale sosiale nettverk blir dermed gjennomsiktigheten. Politikerne må godta overflatisk innsyn i sine nettverk. Om de godtar et virtuelt vennskap, godtar de også som regel at andre kan se – og benytte seg av – deres nettverk. Om de ikke tillater en form for innsyn, i hvert fall for sine venner, bryter de også de uskrevne reglene, og kan heller trykke flere brosjyrer.

_________________________________________________________________________________________

For søkende politikere og andre er Chris Brogans blogg et strålende utgangspunkt. Thomas Tangen og Geir Arne Bore har også hatt interessante innlegg om Torgeir Micaelsen og hans utsagn til VG-nett. Dessverre ser det ikke ut til at DN har publisert Åshild Mathisens medieblikk i dag, 3 september 2008, der hun skriver om at Stoltenberg ikke er på nett på nettet. Jeg skrev også om politikere og sosiale medier i “Om rednecks og antenner”.