Kom over en interessant bloggpost i går som snakker om Government 2.0.
Temaet er spennende i forlengelsen av diskusjonen etter UsNow-premieren i Oslo onsdag 4. mars.
Drapeau argumenterer med at myndigheter må lytte før de sender ut pressemeldinger og forventer å bli hørt. Ikke ulikt det Lillian Olsen i Halogen argumenterte for i panelet etter filmen. Og samme syn som Sermo-gutta forfekter (nå også med jenter i staben). Bloggen setter opp noen kjøreregler:
- Lytt før du snakker
- Ikke rop
- Bidra med verdi
Sunn fornuft. Bloggen sier at dette også gjelder for myndighetene, ikke bare enkeltindivider eller selskaper som er til stede i sosiale medier.
Men innlegget skraper bare overflaten. Burde vi ikke komme oss videre fra spørsmål om hvorvidt vi skal sende ut en pressemelding, eller snakke med brukerne på Twitter, til hvordan vi reelt kan influere og endre adferd. Government 2.0 handler ikke om PR-strategi, men om en helt ny tilnærming til deltagelse i beslutninger.
“Generally, you want to find people talking about your topic of interest, listen to what they’re saying, participate in the conversation, and then start new topics of conversation,” skriver Drapeau. Men trenger vi egentlig mer prat? Om det bare blir prat, er vi fremdeles rotfestet i Government 1.0.
Ta eksempelet NAV. Brukerne skriker over manglende oppfølging, lang behandlingstid og for lite informasjon. Da stenger NAV telefonene til saksbehandlerne. Og prater til media om at nå skal det bli bedre. Uten at brukerne ser endring.
Vi er grundig lei av myndighetenes preik før de egentlig har begynt å snakke med brukerne sine. Men brukerne vil ha innflytelse over handling. Det er ikke praten som er målet.
NAV må innse at dialog med brukerne deres er nødvendig for å skape positiv endring. For det er jo det Government 2.0 handler om – endring. Government 2.0 handler om å lytte til å brukerne for å yte bedre tjenester. ThinkPublic, selskapet som Ivo Gormley, (regissøren bak UsNow) jobber i. De mener at vi som bruker eller leverer offentlige tjenester har erfaring og idéer som kan forbedre tjenestene. Dermed handler Government 2.0 i mine øyne egentlig om hvordan myndigheter må innrette seg slik at de kan lytte til både brukere og ansatte, og organisere seg slik at de evner å endre seg. Kanskje NAV dermed burde ta seg en studietur til London?
Enig i mye av det du skriver. Med PR-bakgrunn må jeg likevel legge ned en liten protest på at dette ikke er PR-strategi. For PR er et ledelsesverktøy, for å skape synlighet, for å påvirke, for å flytte makt, for å bygge gode relasjoner og for å bygge et godt omdømme.
Goverment 2.0 kan aldri bli en realitet før myndighetene begynner å lytte. Lytte til hvorfor vi som brukere ikke forstår reglementet, hvorfor vi ikke finner frem i papirmølla, hvor i systemet vi møter problemer og hvordan vi kan forbedre det hele.
NAV har utvilsomt en vanskelig jobb. Samtidig sier jeg som Henrik Tikkanen: det kreves gode byråkrater for å holde en velorganisert ineffektivitet i gang.
Hei og takk for kommentar,
Jeg er helt enig med deg i at PR er et verktøy som når det brukes riktig kan ha alle de effekter som du ramser opp. Mitt poeng er nettopp at PR handler om mer enn dialog. Prat er aldri det endelige målet.
Dessuten har du rett i at en må begynne med å lytte, deretter gå i dialog. Men det er ikke noen vits i å lytte eller gå i dialog, dersom en ikke er forberedt på å endre seg. I tilfellet NAV er vi kanskje enige om at forbedring synes nødvendig?
Det som da vil være en spennende diskusjon er hvordan NAV og andre kan bruke de nye sosiale massemediene til å forstå brukerne sine slik at tjenestene kan forbedres.