Da jeg satt meg ned med tittelen på foredraget ”Share the CreActive outcome”, tenkte jeg som følger: Dette må handle om hvordan vi kan dele ideer og tanker med de som ikke har hatt gleden av å være til stede her.

Hvordan kan vi ta med oss det vi har tenkt og lært over disse timene og dagene ut herfra. Hvordan får vi videreutviklet ideene, formidlet dem til andre, forankret dem og gjennomført dem? Hvordan nå frem til flest mulig med et enhetlig budskap og overbevise? Hvordan engasjere slik at ferdig produkt eller konsept får størst mulig gjennomslagskraft?

Den digitale verktøykassen
Begrepet Web 2.0 er faktisk allerede blitt ti år i år. Web 2.0, slik det blir definert blant annet på Wikipedia, selve kroneksempelet på Web 2.0, sier at det handler om kollektiv intelligens. I den forstand at vi skal jobbe sammen, i stedet for hver for oss.

Da Darcy DiNucci brukte begrepet første gang i 1999, så han at nettet var i ferd med å bli en kommunikasjonsbærer – en transportmekanisme for interaktivitet. Heller enn en samling statiske plakater fulle av tekst, grafikk og foto.

Ikke så ulikt det som skjer her på konferansen og i alle andre møterom over hele verden. En av forskjellene er at vi har en rekke virkemidler som vi bruker til å møtes på forhånd, for å forberede oss, og ikke minst dokumenterer vi hva som skjer på scenen gjennom hele konferansen. Dermed kan både de som ikke er her fysisk gå inn og delta – slik jeg gjorde i går. I tillegg kan dere få med dere alt dere gikk glipp av, og om det var noe dere har lyst til å se på nytt, kan dere gjøre det også.

Det er når vi bruker digitale teknologier og internett som virkemiddel i de kreative prosessene at vi kan snakke om web 2.0.

Eksempelet Yara
Jeg har lyst til å snakke om et par selskap som gjør akkurat det. En av våre kunder heter Yara. Yara har over 8000 som jobber sammen i mange land – 40. De har kommet langt i å bruke video som virkemiddel. De lager interne TV-nyheter. TV-nyheter er en form vi alle kjenner. Og identifikasjon er veldig viktig for å nå flest mulig. Det skaper nærhet.

Seerne kjenner igjen det de ser. Forenklingen i en god TV-nyhet klarer både å opplyse og skaper gjenkjennelse. Ved å bruke levende bilder skaper du også en nærhet som ikke er mulig med andre virkemidler enn fysisk tilstedeværelse. Når en som jobber på gulvet i en fabrikk i Brasil kan se sjefen for hele konsernet snakke om planer og visjoner, får han en nærhet til sjefen sin som han sannsynligvis ellers aldri ville ha fått.

Yara er utrolig fremoverlente og lager også webinarer. I likhet med de fleste bedriftene som er representert her i dag så er Yara en kunnskapsbedrift. De har en rekke medarbeidere som sitter på kunnskap og kompetanse som ville være enda mer verdifull om de fikk spredt den effektivt. Derfor har de satt i gang et internt opplæringsprogram. De produserer presentasjoner med en rekke sentrale medarbeidere for å sikre kontinuitet i kunnskapen og for å spre den på tvers av de ulike landene de er til stede i.

Oracle Web-TV
Jeg har også lyst til å nevne Oracle sin bruk av webinarer i sin digitale markedsføring. Er dere kjent med begrepet ”thought leader”?

Oracle Web-TV er et utrolig spennende prosjekt som London-kontoret vårt har jobbet med i over ett år. Kunden valgte å bruke et magasinprogram som modell eller ramme for en av deres mest vellykkede digitale markedssatsninger noensinne. De fikk mer enn tre ganger så mange til å registrere seg, enn med noe annet digitalt markedstiltak de har gjort. Hva var det de gjorde? Jo, de delte av sin kunnskap gjennom en kjent form, nemlig et debattprogram. På den måten fremstår de som en ”thought leader”.

Video driver endringer
Web er blitt samtale og de sosiale mediene er torg der vi møtes for å utveksle ideer, synspunkter og varer. Den statiske weben er død. Og video har vært en av driverne for overgangen.

• Nett-TV er i dag det mediet som er i sterkest vekst
• YouTube har over en milliard visninger pr dag (The Guardian, 16.10.09)
• Blir VGTV Norges 3. største TV-kanal allerede i 2010?

MBL vil visstnok publisere statistikk over nett-TV-seeing en gang i løpet av året og da får vi fasit for Norge. Det som er sikkert er at mengden videoinnhold som konkurrerer om oppmerksomheten er blitt enorm. Derfor forteller vi kundene våre at de må øke kvaliteten på videoinnholdet sitt for å differensiere seg. Ved å gjøre det kan de også dra nytte av den trange økonomien i nyhetsmediene. Brukt på riktig måte hjelper nett-TV deg med å ta kontrollen over eget budskap på en mer effektiv måte enn noe annet virkemiddel. Det sier jeg selv om Robbie Williams hevder at ”Reality killed the video star”. Det er egentlig gammelt nytt. Video er ikke bedre enn virkeligheten. Men det kan være med på å forsterke virkeligheten, og video kan definitivt bryte ned tid og rom som barrierer for å dele og forankre kreative ideer.

Innlegget mitt og alle de andre innleggene fra Next Generation Meetings 2009 kan du se her: http://www.nextgenerationmeetings.com

I sat in the panel “Streaming across Europe” at the Streaming Media Europe Conference in London. Some of the sessions are available here: http://www.streamukdemo.com/

I would have been interested in discussing the cultural aspect of communicating cross culturally, as well as the specific production challenges that arise from live and on demand web-tv productions in multiple languages across borders. However the debate focused on technicalities of Content Delivery Networks, but also on expanding the streaming business to new markets.

It seems that the predominant mindset is that culture and entertainment will be the most important drivers for traffic in Europe, like they are in the US. Now I believe that availability, quality and revenue are the main drivers behind growth in web-tv viewership. So making good content easy to find is the best way of making money in this business. I’m not going to discuss business models here, but I thought that it was interesting to listen to a couple of my colleagues in the debate, and their take on collaboration. One of the most interesting parts of the debate was how the European Content Delivery Networks see their US competitors and the common ground found between the different European CDNs when talking about finding ways to collaborate in keeping the US CDNs at bay.
From my perspective it´s going to be interesting to see if the larger pan-european CDNs start collaborating on acquiring original content. Because if (when) we get a European Hulu, or perhaps when Spotify ventures into video, then European TV owners should start trembling.

Gjennom god planlegging og riktig kompetanse kan en nå frem til leserne uten redaksjonen sitt fargende filter. Digitale muligheter som web-tv har åpnet for at en kan nå frem kostnadseffektivt til mange samtidig. Dette er ikke splitter nytt, men spredningen av web-tv og mangelen på godt innhold for web-tv hos nyhetsmediene på nett gjør at muligheten for å nå frem er særlig stor nå, også gjennom kanaler du i utgangspunktet ikke har kontroll over. Noen medier vil fremdeles takke nei til å videreformidle stoff de ikke har full redaksjonell kontroll over, mens andre med glede tilbyr godt innhold til sine lesere.   

Et særlig godt case klarte vi å skape sammen med Flyktninghjelpen i høst.

Flyktninghjelpen arrangerte debatt om flyktningpolitikk på Nobels Fredssenter. Live video fra debatten ble tilbudt en rekke norske medier og den ble streamet på Dagbladet, Aftenposten, TV2.no, Nettavisen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende i tillegg til Flyktingehjelpens og partienes nettsider. Les mine og Flyktninghjelpens kommentarer i Kampanje her. Jeg mener at interessen for video på nett har eksplodert i året som har gått og i saken siterer Kampanje meg blant annet på følgende:

- Nå er turen kommet til både næringslivet, det offentlige og organisasjonene. Direkteoverføringer av hendelser som pressekonferanser, debatter og konferanser er i dag blitt et viktig virkemiddel for å være til stede her og nå i digitale kanaler. Gjennom livestreaming når du flere mennesker og gjerne nye målgrupper. Når nettmedier og nyhetskanaler i tillegg kan sende direkte fra hendelsen, i stedet for å referere en hendelse i etterkant, forsterker dette effekten av medieinvesteringen.

I Smartcom:tv har vi gjort tilsvarende vellykkede jobber for andre også, for eksempel Helsedirektoratet. Nå i desember sørget vi også for at Statsministerens felles pressekonferanse med Obama ble streamet både nasjonalt og internasjonalt. På denne måten blir eget nettsted bare en av mange digitale kanaler du kan nå seerne dine i – og du får et viktig supplement til de sosiale mediene. 

Det hadde vært spennende å høre om eller se lenker til andre tilsvarende eksempler. Herved oppfordres du til å legge relevante lenker under.

Når du vil i gang med å publisere video på nett har du i hovedsak tre valg:

1. Du kan gjøre det selv med alt det innebærer av investeringer i kompetansebygging, tid og/eller penger. For de fleste er dette relativt krevende både mht tid, penger og teknisk kompetanse, men lar seg selvfølgelig løse for dem med litt tålmodighet.

2. Du kan finne en gratis leverandør som youtube eller andre User Generated Content-orientert sider som hjelper deg å publisere og dele videoinnholdet ditt. Lite kontrol, men høyt seerpotensiale er stikkord i positiv og negativ retning.

Har fått positive tilbakemeldinger på denne: http://www.ustream.tv/
For de som driver med blogging og livecoverage av eventer, kan http://www.coveritlive.com være verdt å sjekke ut. qik.com som noen anbefaler har veldig lav terskel, men også lav kvalitet og egner seg bedre til utdrikkingslagsvideoer enn seminarer.

3. Det tredje alternativet er å velge en tjenesteleveranør – en såkalt SaaS (software as a service-leverandør). Det fins en rekke slike løsninger på markedet som gir deg større kontroll over publiseringsprosessen. Med denne løsningen slipper du å tenke på codecer, encoding, transcoding og båndbredde, samtidig som du sikrer kvaliteten på brukeropplevelsen og du får mange av de samme virale mulighetene som ligger i gratis-alternativene. Smartcom:tv leverer én av disse løsningene (StreamXpress), som lanseres i disse dager sammen med DNtv. Kontakt meg gjerne for mer info på torkel@smartcomtv.no

Jeg håper forøvrig at alle som er interessert i temaet har lyst til å komme på Smartcom:tv sitt uformelle miniseminar om temaet den 18. juni klokka 17.00 i Akerselva Atrium. Vi presenterer tendenser innen bruk av video i kommunikasjonsmiksen. I tillegg vil Liz McNamara fra Yara International ASA presenterer Yara TV News, deres egen intern-TV-kanal. Hun vil dele sine efaringer og fortelle om hvordan Yara bruker video i sin intern- kommunikasjon.

Ber deg dog melde din ankomst på eventsiden på Linkedin, eller sende en mail til seminar@smartcomtv.no siden det er begrenset antall plasser.
Her finner du Linkedin-eventet

Hvorfor? Fordi TV ikke lenger eier seerne. Den tekniske infrastrukturen er langt fra klar til å levere nett-TV til alle, men utviklingen går fort.

Jeg skriver denne artikkelen nå fordi fotballen er det første hjemlige eksempelet på at tradisjonell TV mister grepet. Men det fins også internasjonale eksempler. Nettjenester som Hulu og Joost vil vinne kampen om rettighetene fordi de vil kunne levere et bedre produkt til flere seere, og har allerede vist at de kan levere inntekter.

TV-kanaler aggregerer innhold. De har kjøpt rettigheter og produsert programmer, deretter sender de dem i låste sendeskjema etter eget forgodtbefinnende – når det er opportunt for TV-kanalene, det vil si på det tidspunkt som passer dem, og ikke nødvendigvis når det passer seerne.

Hittil har ikke TV-kanalene vært særlig villige til å betale for eksklusivitet for programmering i nye distribusjonskanaler. For eksempel har ikke TV Norge og SBS betalt for retten til å distribuere for eksempel ratingvinneren CSI på sin egen nettjeneste. Det ville for det første kannibalisert den kanalen de tjener mest penger på (TV). Dessuten ville de på kort sikt måtte betale en høy pris for den ekstra distribusjonskanalen.

Fra TV-kanalenes synspunkt har Hollywood vært grådige. Kanalene vil blant annet at innholdsprodusentene i Hollywood skal kreve mindre betaling for innholdet sitt i nye kanaler, der inntektene foreløpig er lave. Sett fra Hollywood har det imidlertid vært lite aktuelt å være med på å ta risiko og betale for utviklingen av nye distribusjonskanaler for norske eller andre TV-selskap.

For innholdseierne har det vært smart. Nå ser vi flere vinduer for deres produkter, som Hulu, eller for den saks skyld VGlive, som gjennom både brukerbetaling og reklameinntekter faktisk er i stand til å betale for produksjonen av innholdet – eller er villige til å investere i å bygge opp kanalen.

Det er bare et tidsspørmål før tidsforskjøvet TV-seing og nye distribusjonskanaler for levende bilder (både på web og mobil) vil ta så store reklameinntekter vekk fra TV-kanalene at de ikke vil kunne betale for eksklusivitet.

Kanskje er det fremdeles tid for TV-kanalene om de klarer å tenke offensivt som NRK, som for eksempel eksperimenterer med torrent-distribusjon. Hulu og deres konkurrenter bruker fremdeles tid på å komme gjennom rettighetsmølla i markeder utenfor USA. Men norske TV-kanaler må svare raskt for å møte utfordringene, og bruke kunnskapen om norske TV-seere godt – for deri ligger deres eneste fortrinn.

Drapeau argumenterer med at myndigheter må lytte før de sender ut pressemeldinger og forventer å bli hørt. Ikke ulikt det Lillian Olsen i Halogen argumenterte for i panelet etter filmen. Og samme syn som Sermo-gutta forfekter (nå også med jenter i staben). Bloggen setter opp noen kjøreregler:

- Lytt før du snakker
- Ikke rop
- Bidra med verdi

Sunn fornuft. Bloggen sier at dette også gjelder for myndighetene, ikke bare enkeltindivider eller selskaper som er til stede i sosiale medier.

Men innlegget skraper bare overflaten. Burde vi ikke komme oss videre fra spørsmål om hvorvidt vi skal sende ut en pressemelding, eller snakke med brukerne på Twitter, til hvordan vi reelt kan influere og endre adferd. Government 2.0 handler ikke om PR-strategi, men om en helt ny tilnærming til deltagelse i beslutninger.

“Generally, you want to find people talking about your topic of interest, listen to what they’re saying, participate in the conversation, and then start new topics of conversation,” skriver Drapeau. Men trenger vi egentlig mer prat? Om det bare blir prat, er vi fremdeles rotfestet i Government 1.0.

Ta eksempelet NAV. Brukerne skriker over manglende oppfølging, lang behandlingstid og for lite informasjon. Da stenger NAV telefonene til saksbehandlerne. Og prater til media om at nå skal det bli bedre. Uten at brukerne ser endring.

Vi er grundig lei av myndighetenes preik før de egentlig har begynt å snakke med brukerne sine. Men brukerne vil ha innflytelse over handling. Det er ikke praten som er målet.

NAV må innse at dialog med brukerne deres er nødvendig for å skape positiv endring. For det er jo det Government 2.0 handler om – endring. Government 2.0 handler om å lytte til å brukerne for å yte bedre tjenester. ThinkPublic, selskapet som Ivo Gormley, (regissøren bak UsNow) jobber i. De mener at vi som bruker eller leverer offentlige tjenester har erfaring og idéer som kan forbedre tjenestene. Dermed handler Government 2.0 i mine øyne egentlig om hvordan myndigheter må innrette seg slik at de kan lytte til både brukere og ansatte, og organisere seg slik at de evner å endre seg. Kanskje NAV dermed burde ta seg en studietur til London?

Jeg kunne tenke meg en tur til Paris. Og aller helst ville jeg dratt med Sheryl Sandberg, COO i Facebook.

I går kveld fikk jeg en mail fra Air France og KLM. De ville invitere meg inn i nettverket deres. Det sosiale nettverket. Jeg er allerede med i Flying Blue, som er fordelsprogrammet deres, men nå kom det altså en invitasjon til Bluenity. Jeg spurte meg selv hva vitsen var. Er det bare meg, eller syns du også at det er litt søkt å tro at sidemannen og du har noe til felles, bare fordi dere begge reiser til Paris med Air France? Joda, jeg vet at nettet nå dreier seg om å dele kunnskap, erfaring. Men jeg har ikke engang tid til å oppdatere alle profilene mine – på Linkedin, Plaxo pulse, VG Nettby, Twitter, Qik, Blue Chip Expert og Naymz. Dessuten har jeg Dopplr. Der kan jeg allerede dele reiser og reisetips med andre reisende. Og jeg vurderer å bruke My travel, en applikasjon på Linkedin. Men egentlig vil jeg ha en widget som funker både på Facebook og Linkedin. Så hvorfor skulle jeg bruke tid på Bluenity?

Nysgjerrigheten og lakenskrekken tok overhånd og jeg logget meg inn. Jeg tenkte at jeg skulle sjekke hva det dreier seg om. Jeg hadde akkurat lest VG som refererte New York Times.

- Alle ser etter måter å gjøre nettstedene sine mer sosiale, sier COO i Facebook, Sheryl Sandberg.
- De kan bygge opp sine egne sosiale funksjoner, men det som er mer hensiktsmessig er å knytte inn sine nettsteder til sosiale systemer folk allerede er knyttet til, mener Sandberg som kom til Facebook fra Google i mars i år.

Jeg tenkte at det var sikkert en grunn til at hun fikk den jobben.

På et tidspunkt var jeg platinamedlem av Flying Blue. Det gav meg en gratis tur eller to, en oppgradering og litt gratis champagne i loungen. Egentlig ikke noe mer enn jeg ville ha fått om jeg hadde betalt en businessbillett. Og jeg gifter meg ikke med KLM for de små ekstra ytelsene. Jeg husker derimot hvor forbannet jeg var på KLM da jeg med vanlig, gyldig billett ble stående på Schiphol og kom frem til Dubai over et halvt døgn forsinket, fordi de hadde solgt plassen min to ganger. Eller at jeg mistet et viktig møte fordi et fly ble kansellert og jeg var “stuck” på Dulles – og gud vet at den flyplassen er akkurat, ja nettopp, nitrist. Skal jeg stole på KLM? Nei, jeg gjør vel ikke det. Ikke mer enn jeg stoler på andre flyselskap, i hvert fall.

Men en formildende omstendighet er at jeg ikke nødvendigvis må stole på KLM og Air France (strengt tatt tenker jeg på hvordan de skal bruke informasjonen de får av meg, om meg, men personverndiskusjonen hører hjemme et annet sted). Fordi dette handler om crowdsourcing.

Det er medpassasjerene mine og jeg selv som skal dele reiseruter og tips på Bluenity. Vi som flyr fransk har fått en tumleplass, der vi kan leke med hverandre. Drømmesituasjon for det blå brandet. Summen av brukernes kollektive kunnskap er større enn hva Air France har råd til å sette reiselivsjournalister til å lage. Det er dyrt å oppdatere destinasjonsguider hele tiden, men du kan godt få lov til å gjøre det for dem. Samtidig som de finner ut alt om deg og dine vaner, slik at de kan selge deg flere flyturer.

Jeg tenker at om jeg skal interagere med et brand på dette nivået, så må det gi meg en tydelig merverdi. Det bør også være lett å integrere med andre sosiale nettverk, slik at jeg slipper å bruke mye tid på å oppsøke det. Men det må være der når jeg trenger det. Dessuten må det ha en struktur som gjør det lett for meg å finne det som gir akkurat meg merverdi.

Jeg tenker også at det hadde vært veldig interessant å diskutere dette med Sheryl Sandberg, om vi for eksempel tilfeldigvis skulle til Paris med samme fly.

Både Wall Street Journal og Journalisten melder om bekymring for nyskaping innen digitale kanaler. Men hvis mediene kutter i utviklingsbudsjetter og digitale kanaler, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Inntektene kommer sammen med mediebrukerne, derfor vil det være dumt å slutte å investere i nye kanaler, som mobil, nå som brukerne er på vei!

I Journalisten i dag uttrykker Rolf Dyrnes Svendsen, digital redaktør i Adresseavisen, bekymring over utviklingsviljen i nedgangstider, og maner til konjunkturuavhengig produktutvikling, i forbindelse med publisering av mediehusrapporten 2008. Men norske og utenlandske medier vil bli tvunget til å fortsette å investere i nyskaping. For mediebrukerne er i bevegelse. Og annonsørene følger mediebrukerne. Det bør de i hvert fall gjøre. Særlig i nedgangstider, når det blir ekstra viktig å treffe riktig med budskapet sitt.

Wall Street Journal meldte i går at kredittkrønsjen kommer til å få konsekvenser for det de kaller eksperimentell markedsføring. De nevner mobil som en av kanalene som kommer til å lide. De andre som nevnes er widgets på sosiale medier og in-game reklame. Jeg blir imidlertid overrasket om ikke både widgets og mobil vil få stor vekst i annonsekronene.

Mobil er en kanal som norske mediebyråer og annonsører egentlig har vanskjøttet. I det amerikanske markedet, som lenge har vært sett på som litt tilbakestående i forhold til oss, brukte annonsørene 878 millioner dollar på mobil markedsføring i 2007. Uten sammenlikning forøvrig fortalte Dagbladet meg tidligere i år at de hadde reklameinntekter fra bannerreklame på WAP på 1 million kroner i første kvartal i år. Ikke noe å bli feit av. Men de er til stede og når trafikken nå kommer, bør også inntektene komme. VG hadde 269 000 brukere på mobil i uken i september og VG-mobil var dermed større enn for eksempel Stavanger Aftenblad på nett.

Inntektene kommer dessuten med kunnskap hos medier, mediebyråer og annonsører – i den rekkefølgen. Nå har mediebyråene skjønt tegningen. Listen over nye, strategiske investeringer i mobil markedsføring er lang:

I dag ”lanserte” Helge Onsum i Aegis nysatsningen Marvellous, som riktignok har vært en del av Carat, et Aegis-selskap, lenge. Interpublics gruppen med IUM og McCann kjøpte mobilselskapet Ansible i fjor, og de har vel behov for å etablere seg i Norge snart, på et eller annet vis. Telenor satt sammen More Mobile tidligere i år. Edda har kjøpt seg inn i Mobiento.

Det som er åpenbart, mener jeg, er at annonsører og medieselskaper endelig har innsett at mobilen ikke er ”det store hvite håpet” som skal gi nye inntekter direkte fra sluttbruker i stort gross. Derimot er det en spennende kanal som kan levere brukere i nye kontekster – kontekster hvor brukerne lettere vil kunne konverteres til betalende kunder for annonsørene.

Migrasjonen av brukerne fra tradisjonelle medier til de nye kanalene kommer ikke til å stoppe opp. Derfor kommer annonsørene til å følge etter mediebyråene, som følger brukerne, over til mobil.

Konklusjonen: Det er dumt å kutte digitale kanaler, som for eksempel mobil, når brukerne endelig er kommet, og flere er på vei.  For de som har is i magen og fortsetter å investere i nye kanaler vil inntektene komme – sammen med brukerne. 

Intimsfæren blir utfordret for digitale politikere.

Nå er det ikke nødvendig å gå dør til dør lenger. Sosiale medier er ideelle for politikere og deres behov for å bygge nettverk, spre ideer, motta impulser og påvirke våre valg. Digitale nettverk kan delvis erstatte valgboder og lokale folkemøter, men det er lett å snuble i nettverkskabelen. Politikere må kjenne spillereglene.

1. Digitale sosiale nettverk flytter grenser mot intimsfæren. For å oppnå troverdighet må du åpne og vise frem – nettverk, personlighet.

2. Digitale sosiale nettverk kan medvirke til å avmystifisere og gi tillit, hvis politikeren finner balansen. Men om det ikke er samsvar mellom liv og lære blir fallet hardt.

Så hvordan score høyt på intimitetsskalaen uten å blottstille seg selv? Hvordan være personlig uten å være privat? Grensen er vanskelig å finne.

Dette blir enda vanskeligere fordi regler for takt og tone ikke er etablert, men en pågående prosess. For å lykkes må politikerne bli mer personlige, fordi vi i sosiale medier stiller høyere krav til intimitet, samtidig som vi stiller krav til å vite hvem de kjenner.

Vi vil vite hvem som kjenner hvem (Manuela-saken), men når Carl Ivar åpner stua for Se og Hør blir det bare vemmelig. Grensegangen er minst like vanskelig i digitale medier: Hvem vil vite at Kristin Halvorsen har sløvedag? Mens Lars Sponheims statiske plakat på facebook er kjemisk fri for personlig innhold – han kunne like gjerne postet Venstres program.

Fallet blir hardt når kodene ikke knekkes, som for Kristin Halvorsens havarerte blogg i 2005. Da skrev Dagbladet følgende:

Blogg-flopp

Kristin Halvorsen satset friskt med egen blogg. Nå domineres nettsida av klager over at Kristin aldri deltar i debatten.

Det kan kanskje Jens lære litt av, når han ser innlegg som dette på Facebook-siden sin:

Thorvald wrote

at 11:46am

Hei Jens!!

Du svarte aldri …

Politikere burde ha de beste forutsetninger for å skjønne de mulighetene som ligger i sosiale medier. De har tross alt alltid vært avhengige av å skape nettverk for å bli valgt. Sosiale medier gir dem effektive virkemidler for å syndikere sitt budskap.

Men det er en viktig prinsipiell forskjell mellom å delta i sosiale medier og på det politikere som for eksempel Odd Einar Dørum gjør når han før et valg personlig ringer tusenvis av potensielle velgere. Eller når Hillary Clinton sender ut personlige SMS-meldinger til sine valgkampmedarbeidere.

Forskjellen ligger i at Dørum, i hvert fall i følge ubekreftede rykter, har sin ringeliste i hodet, eller i det minste i en veldig rikholdig telefonbok. Den har jeg ikke tilgang til. Ikke har jeg tilgang til telefonlista til Hillary heller. Den største forskjellen på de gamle ringelistene og digitale sosiale nettverk blir dermed gjennomsiktigheten. Politikerne må godta overflatisk innsyn i sine nettverk. Om de godtar et virtuelt vennskap, godtar de også som regel at andre kan se – og benytte seg av – deres nettverk. Om de ikke tillater en form for innsyn, i hvert fall for sine venner, bryter de også de uskrevne reglene, og kan heller trykke flere brosjyrer.

Poenget er at også digitale handlinger har konsekvenser. Selvfølgelig. Bare spør tenåringen som skal gjøre visepresidentkandidat Palin til bestemor. Palins tilkomne svigersønn, Levi Johnston er, i følge Daily News, klar på MySpace-siden sin: – Jeg vil ikke ha barn. Ufrivillig har han blitt en brikke i amerikansk politikk.

People need to realise that even virtual actions can have very real consequences,” sa en talskvinne for LinkedIn i Guardians artikkel om frolleagues.

“It’s becoming increasingly important that we keep our professional and social lives separate and manage our online reputation as effectively as possible,” she added.

Impression management, med andre ord. Det er ikke annerledes å manøvrere i ulike digitale sosiale nettverk, enn de fysiske vi går ut og inn i hver eneste dag. En klassiker innen sosialantropologien er “The Presentation of Self in Everyday Life” av Erving Goffman. Goffmann ser på interaksjon som en teaterforestilling uten ende. Måten du oppfører deg på er påvirket av hvor du er, hvem du er sammen med og hva slags inntrykk du ønsker å gi til omgivelsene dine. Du trenger bare skifte ut “everyday” med “digital”. Og legge til sosiale antenner og sunt vett.

Gleder meg til de første mikrososiologiske studiene av digitale medier begynner å dukke opp.