Feeds:
Posts
Comments

Archive for the ‘Social media’ Category

Når du ikke når frem med eget budskap og vaktsjefen er vrang, kan det noen ganger lønne seg å ta grep selv.

Gjennom god planlegging og riktig kompetanse kan en nå frem til leserne uten redaksjonen sitt fargende filter. Digitale muligheter som web-tv har åpnet for at en kan nå frem kostnadseffektivt til mange samtidig. Dette er ikke splitter nytt, men spredningen av web-tv og mangelen på godt innhold for web-tv hos nyhetsmediene på nett gjør at muligheten for å nå frem er særlig stor nå, også gjennom kanaler du i utgangspunktet ikke har kontroll over. Noen medier vil fremdeles takke nei til å videreformidle stoff de ikke har full redaksjonell kontroll over, mens andre med glede tilbyr godt innhold til sine lesere.   

Et særlig godt case klarte vi å skape sammen med Flyktninghjelpen i høst.

Flyktninghjelpen arrangerte debatt om flyktningpolitikk på Nobels Fredssenter. Live video fra debatten ble tilbudt en rekke norske medier og den ble streamet på Dagbladet, Aftenposten, TV2.no, Nettavisen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende i tillegg til Flyktingehjelpens og partienes nettsider. Les mine og Flyktninghjelpens kommentarer i Kampanje her. Jeg mener at interessen for video på nett har eksplodert i året som har gått og i saken siterer Kampanje meg blant annet på følgende:

– Nå er turen kommet til både næringslivet, det offentlige og organisasjonene. Direkteoverføringer av hendelser som pressekonferanser, debatter og konferanser er i dag blitt et viktig virkemiddel for å være til stede her og nå i digitale kanaler. Gjennom livestreaming når du flere mennesker og gjerne nye målgrupper. Når nettmedier og nyhetskanaler i tillegg kan sende direkte fra hendelsen, i stedet for å referere en hendelse i etterkant, forsterker dette effekten av medieinvesteringen.

Vi har bred erfaring med dette. Nå i desember sørget vi også for at Statsministerens felles pressekonferanse med Obama ble streamet både nasjonalt og internasjonalt. På denne måten blir eget nettsted bare en av mange digitale kanaler du kan nå seerne dine i – og du får et viktig supplement til de sosiale mediene. 

Det hadde vært spennende å høre om eller se lenker til andre tilsvarende eksempler. Herved oppfordres du til å legge relevante lenker under.

Read Full Post »

Kom over en interessant bloggpost i går som snakker om Government 2.0.
Temaet er spennende i forlengelsen av diskusjonen etter UsNow-premieren i Oslo onsdag 4. mars.

Drapeau argumenterer med at myndigheter må lytte før de sender ut pressemeldinger og forventer å bli hørt. Ikke ulikt det Lillian Olsen i Halogen argumenterte for i panelet etter filmen. Og samme syn som Sermo-gutta forfekter (nå også med jenter i staben). Bloggen setter opp noen kjøreregler:

– Lytt før du snakker
– Ikke rop
– Bidra med verdi

Sunn fornuft. Bloggen sier at dette også gjelder for myndighetene, ikke bare enkeltindivider eller selskaper som er til stede i sosiale medier.

Men innlegget skraper bare overflaten. Burde vi ikke komme oss videre fra spørsmål om hvorvidt vi skal sende ut en pressemelding, eller snakke med brukerne på Twitter, til hvordan vi reelt kan influere og endre adferd. Government 2.0 handler ikke om PR-strategi, men om en helt ny tilnærming til deltagelse i beslutninger.

“Generally, you want to find people talking about your topic of interest, listen to what they’re saying, participate in the conversation, and then start new topics of conversation,” skriver Drapeau. Men trenger vi egentlig mer prat? Om det bare blir prat, er vi fremdeles rotfestet i Government 1.0.

Ta eksempelet NAV. Brukerne skriker over manglende oppfølging, lang behandlingstid og for lite informasjon. Da stenger NAV telefonene til saksbehandlerne. Og prater til media om at nå skal det bli bedre. Uten at brukerne ser endring.

Vi er grundig lei av myndighetenes preik før de egentlig har begynt å snakke med brukerne sine. Men brukerne vil ha innflytelse over handling. Det er ikke praten som er målet.

NAV må innse at dialog med brukerne deres er nødvendig for å skape positiv endring. For det er jo det Government 2.0 handler om – endring. Government 2.0 handler om å lytte til å brukerne for å yte bedre tjenester. ThinkPublic, selskapet som Ivo Gormley, (regissøren bak UsNow) jobber i. De mener at vi som bruker eller leverer offentlige tjenester har erfaring og idéer som kan forbedre tjenestene. Dermed handler Government 2.0 i mine øyne egentlig om hvordan myndigheter må innrette seg slik at de kan lytte til både brukere og ansatte, og organisere seg slik at de evner å endre seg. Kanskje NAV dermed burde ta seg en studietur til London?

Read Full Post »

Om brands som vil være sosiale på nett.

Jeg kunne tenke meg en tur til Paris. Og aller helst ville jeg dratt med Sheryl Sandberg, COO i Facebook.

I går kveld fikk jeg en mail fra Air France og KLM. De ville invitere meg inn i nettverket deres. Det sosiale nettverket. Jeg er allerede med i Flying Blue, som er fordelsprogrammet deres, men nå kom det altså en invitasjon til Bluenity. Jeg spurte meg selv hva vitsen var. Er det bare meg, eller syns du også at det er litt søkt å tro at sidemannen og du har noe til felles, bare fordi dere begge reiser til Paris med Air France? Joda, jeg vet at nettet nå dreier seg om å dele kunnskap, erfaring. Men jeg har ikke engang tid til å oppdatere alle profilene mine – på Linkedin, Plaxo pulse, VG Nettby, Twitter, Qik, Blue Chip Expert og Naymz. Dessuten har jeg Dopplr. Der kan jeg allerede dele reiser og reisetips med andre reisende. Og jeg vurderer å bruke My travel, en applikasjon på Linkedin. Men egentlig vil jeg ha en widget som funker både på Facebook og Linkedin. Så hvorfor skulle jeg bruke tid på Bluenity?

Nysgjerrigheten og lakenskrekken tok overhånd og jeg logget meg inn. Jeg tenkte at jeg skulle sjekke hva det dreier seg om. Jeg hadde akkurat lest VG som refererte New York Times.

– Alle ser etter måter å gjøre nettstedene sine mer sosiale, sier COO i Facebook, Sheryl Sandberg.
– De kan bygge opp sine egne sosiale funksjoner, men det som er mer hensiktsmessig er å knytte inn sine nettsteder til sosiale systemer folk allerede er knyttet til,
mener Sandberg som kom til Facebook fra Google i mars i år.

Jeg tenkte at det var sikkert en grunn til at hun fikk den jobben.

På et tidspunkt var jeg platinamedlem av Flying Blue. Det gav meg en gratis tur eller to, en oppgradering og litt gratis champagne i loungen. Egentlig ikke noe mer enn jeg ville ha fått om jeg hadde betalt en businessbillett. Og jeg gifter meg ikke med KLM for de små ekstra ytelsene. Jeg husker derimot hvor forbannet jeg var på KLM da jeg med vanlig, gyldig billett ble stående på Schiphol og kom frem til Dubai over et halvt døgn forsinket, fordi de hadde solgt plassen min to ganger. Eller at jeg mistet et viktig møte fordi et fly ble kansellert og jeg var “stuck” på Dulles – og gud vet at den flyplassen er akkurat, ja nettopp, nitrist. Skal jeg stole på KLM? Nei, jeg gjør vel ikke det. Ikke mer enn jeg stoler på andre flyselskap, i hvert fall.

Men en formildende omstendighet er at jeg ikke nødvendigvis må stole på KLM og Air France (strengt tatt tenker jeg på hvordan de skal bruke informasjonen de får av meg, om meg, men personverndiskusjonen hører hjemme et annet sted). Fordi dette handler om crowdsourcing.

Det er medpassasjerene mine og jeg selv som skal dele reiseruter og tips på Bluenity. Vi som flyr fransk har fått en tumleplass, der vi kan leke med hverandre. Drømmesituasjon for det blå brandet. Summen av brukernes kollektive kunnskap er større enn hva Air France har råd til å sette reiselivsjournalister til å lage. Det er dyrt å oppdatere destinasjonsguider hele tiden, men du kan godt få lov til å gjøre det for dem. Samtidig som de finner ut alt om deg og dine vaner, slik at de kan selge deg flere flyturer.

Jeg tenker at om jeg skal interagere med et brand på dette nivået, så må det gi meg en tydelig merverdi. Det bør også være lett å integrere med andre sosiale nettverk, slik at jeg slipper å bruke mye tid på å oppsøke det. Men det være der når jeg trenger det. Dessuten må det ha en struktur som gjør det lett for meg å finne det som gir akkurat meg merverdi.

Jeg tenker også at det hadde vært veldig interessant å diskutere dette med Sheryl Sandberg, om vi for eksempel tilfeldigvis skulle til Paris med samme fly.

Read Full Post »

Intimsfæren blir utfordret for digitale politikere.

Nå er det ikke nødvendig å gå dør til dør lenger. Sosiale medier er ideelle for politikere og deres behov for å bygge nettverk, spre ideer, motta impulser og påvirke våre valg. Digitale nettverk kan delvis erstatte valgboder og lokale folkemøter, men det er lett å snuble i nettverkskabelen. Politikere må kjenne spillereglene.

1. Digitale sosiale nettverk flytter grenser mot intimsfæren. For å oppnå troverdighet må du åpne og vise frem – nettverk, personlighet.

2. Digitale sosiale nettverk kan medvirke til å avmystifisere og gi tillit, hvis politikeren finner balansen. Men om det ikke er samsvar mellom liv og lære blir fallet hardt.

Så hvordan score høyt på intimitetsskalaen uten å blottstille seg selv? Hvordan være personlig uten å være privat? Grensen er vanskelig å finne.

Dette blir enda vanskeligere fordi regler for takt og tone ikke er etablert, men en pågående prosess. For å lykkes må politikerne bli mer personlige, fordi vi i sosiale medier stiller høyere krav til intimitet, samtidig som vi stiller krav til å vite hvem de kjenner.

Vi vil vite hvem som kjenner hvem (Manuela-saken), men når Carl Ivar åpner stua for Se og Hør blir det bare vemmelig. Grensegangen er minst like vanskelig i digitale medier: Hvem vil vite at Kristin Halvorsen har sløvedag? Mens Lars Sponheims statiske plakat på facebook er kjemisk fri for personlig innhold – han kunne like gjerne postet Venstres program.

Fallet blir hardt når kodene ikke knekkes, som for Kristin Halvorsens havarerte blogg i 2005. Da skrev Dagbladet følgende:

Blogg-flopp

Kristin Halvorsen satset friskt med egen blogg. Nå domineres nettsida av klager over at Kristin aldri deltar i debatten.

Det kan kanskje Jens lære litt av, når han ser innlegg som dette på Facebook-siden sin:

Thorvald wrote

at 11:46am

Hei Jens!!

Du svarte aldri …

Politikere burde ha de beste forutsetninger for å skjønne de mulighetene som ligger i sosiale medier. De har tross alt alltid vært avhengige av å skape nettverk for å bli valgt. Sosiale medier gir dem effektive virkemidler for å syndikere sitt budskap.

Men det er en viktig prinsipiell forskjell mellom å delta i sosiale medier og på det politikere som for eksempel Odd Einar Dørum gjør når han før et valg personlig ringer tusenvis av potensielle velgere. Eller når Hillary Clinton sender ut personlige SMS-meldinger til sine valgkampmedarbeidere.

Forskjellen ligger i at Dørum, i hvert fall i følge ubekreftede rykter, har sin ringeliste i hodet, eller i det minste i en veldig rikholdig telefonbok. Den har jeg ikke tilgang til. Ikke har jeg tilgang til telefonlista til Hillary heller. Den største forskjellen på de gamle ringelistene og digitale sosiale nettverk blir dermed gjennomsiktigheten. Politikerne må godta overflatisk innsyn i sine nettverk. Om de godtar et virtuelt vennskap, godtar de også som regel at andre kan se – og benytte seg av – deres nettverk. Om de ikke tillater en form for innsyn, i hvert fall for sine venner, bryter de også de uskrevne reglene, og kan heller trykke flere brosjyrer.

_________________________________________________________________________________________

For søkende politikere og andre er Chris Brogans blogg et strålende utgangspunkt. Thomas Tangen og Geir Arne Bore har også hatt interessante innlegg om Torgeir Micaelsen og hans utsagn til VG-nett. Dessverre ser det ikke ut til at DN har publisert Åshild Mathisens medieblikk i dag, 3 september 2008, der hun skriver om at Stoltenberg ikke er på nett på nettet. Jeg skrev også om politikere og sosiale medier i “Om rednecks og antenner”.

Read Full Post »

The Guardian skrev for et par uker siden om farene ved å manøvrere feil i digitale nettverk. I artikkelen “frolleagues” forteller de historier om den farlige blandingen av venner og kollegaer. Det kunne vært et VG-oppslag på en treg nyhetsdag: “Sparket etter avslørende Facebook-bilder”.

Poenget er at også digitale handlinger har konsekvenser. Selvfølgelig. Bare spør tenåringen som skal gjøre visepresidentkandidat Palin til bestemor. Palins tilkomne svigersønn, Levi Johnston er, i følge Daily News, klar på MySpace-siden sin: – Jeg vil ikke ha barn. Ufrivillig har han blitt en brikke i amerikansk politikk.

People need to realise that even virtual actions can have very real consequences,” sa en talskvinne for LinkedIn i Guardians artikkel om frolleagues.

“It’s becoming increasingly important that we keep our professional and social lives separate and manage our online reputation as effectively as possible,” she added.

Impression management, med andre ord. Det er ikke annerledes å manøvrere i ulike digitale sosiale nettverk, enn de fysiske vi går ut og inn i hver eneste dag. En klassiker innen sosialantropologien er “The Presentation of Self in Everyday Life” av Erving Goffman. Goffmann ser på interaksjon som en teaterforestilling uten ende. Måten du oppfører deg på er påvirket av hvor du er, hvem du er sammen med og hva slags inntrykk du ønsker å gi til omgivelsene dine. Du trenger bare skifte ut “everyday” med “digital”. Og legge til sosiale antenner og sunt vett.

Gleder meg til de første mikrososiologiske studiene av digitale medier begynner å dukke opp.

Read Full Post »