Feeds:
Posts
Comments

Dumt å kutte digitalt

Både Wall Street Journal og Journalisten melder om bekymring for nyskaping innen digitale kanaler. Men hvis mediene kutter i utviklingsbudsjetter og digitale kanaler, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Inntektene kommer sammen med mediebrukerne, derfor vil det være dumt å slutte å investere i nye kanaler, som mobil, nå som brukerne er på vei!

I Journalisten i dag uttrykker Rolf Dyrnes Svendsen, digital redaktør i Adresseavisen, bekymring over utviklingsviljen i nedgangstider, og maner til konjunkturuavhengig produktutvikling, i forbindelse med publisering av mediehusrapporten 2008. Men norske og utenlandske medier vil bli tvunget til å fortsette å investere i nyskaping. For mediebrukerne er i bevegelse. Og annonsørene følger mediebrukerne. Det bør de i hvert fall gjøre. Særlig i nedgangstider, når det blir ekstra viktig å treffe riktig med budskapet sitt.

Wall Street Journal meldte i går at kredittkrønsjen kommer til å få konsekvenser for det de kaller eksperimentell markedsføring. De nevner mobil som en av kanalene som kommer til å lide. De andre som nevnes er widgets på sosiale medier og in-game reklame. Jeg blir imidlertid overrasket om ikke både widgets og mobil vil få stor vekst i annonsekronene.

Mobil er en kanal som norske mediebyråer og annonsører egentlig har vanskjøttet. I det amerikanske markedet, som lenge har vært sett på som litt tilbakestående i forhold til oss, brukte annonsørene 878 millioner dollar på mobil markedsføring i 2007. Uten sammenlikning forøvrig fortalte Dagbladet meg tidligere i år at de hadde reklameinntekter fra bannerreklame på WAP på 1 million kroner i første kvartal i år. Ikke noe å bli feit av. Men de er til stede og når trafikken nå kommer, bør også inntektene komme. VG hadde 269 000 brukere på mobil i uken i september og VG-mobil var dermed større enn for eksempel Stavanger Aftenblad på nett.

Inntektene kommer dessuten med kunnskap hos medier, mediebyråer og annonsører – i den rekkefølgen. Nå har mediebyråene skjønt tegningen. Listen over nye, strategiske investeringer i mobil markedsføring er lang:

I dag ”lanserte” Helge Onsum i Aegis nysatsningen Marvellous, som riktignok har vært en del av Carat, et Aegis-selskap, lenge. Interpublics gruppen med IUM og McCann kjøpte mobilselskapet Ansible i fjor, og de har vel behov for å etablere seg i Norge snart, på et eller annet vis. Telenor satt sammen More Mobile tidligere i år. Edda har kjøpt seg inn i Mobiento.

Det som er åpenbart, mener jeg, er at annonsører og medieselskaper endelig har innsett at mobilen ikke er ”det store hvite håpet” som skal gi nye inntekter direkte fra sluttbruker i stort gross. Derimot er det en spennende kanal som kan levere brukere i nye kontekster – kontekster hvor brukerne lettere vil kunne konverteres til betalende kunder for annonsørene.

Migrasjonen av brukerne fra tradisjonelle medier til de nye kanalene kommer ikke til å stoppe opp. Derfor kommer annonsørene til å følge etter mediebyråene, som følger brukerne, over til mobil.

Konklusjonen: Det er dumt å kutte digitale kanaler, som for eksempel mobil, når brukerne endelig er kommet, og flere er på vei.  For de som har is i magen og fortsetter å investere i nye kanaler vil inntektene komme – sammen med brukerne. 

 

Intimsfæren blir utfordret for digitale politikere.

Nå er det ikke nødvendig å gå dør til dør lenger. Sosiale medier er ideelle for politikere og deres behov for å bygge nettverk, spre ideer, motta impulser og påvirke våre valg. Digitale nettverk kan delvis erstatte valgboder og lokale folkemøter, men det er lett å snuble i nettverkskabelen. Politikere må kjenne spillereglene.

1. Digitale sosiale nettverk flytter grenser mot intimsfæren. For å oppnå troverdighet må du åpne og vise frem – nettverk, personlighet.

2. Digitale sosiale nettverk kan medvirke til å avmystifisere og gi tillit, hvis politikeren finner balansen. Men om det ikke er samsvar mellom liv og lære blir fallet hardt.

Så hvordan score høyt på intimitetsskalaen uten å blottstille seg selv? Hvordan være personlig uten å være privat? Grensen er vanskelig å finne.

Dette blir enda vanskeligere fordi regler for takt og tone ikke er etablert, men en pågående prosess. For å lykkes må politikerne bli mer personlige, fordi vi i sosiale medier stiller høyere krav til intimitet, samtidig som vi stiller krav til å vite hvem de kjenner.

Vi vil vite hvem som kjenner hvem (Manuela-saken), men når Carl Ivar åpner stua for Se og Hør blir det bare vemmelig. Grensegangen er minst like vanskelig i digitale medier: Hvem vil vite at Kristin Halvorsen har sløvedag? Mens Lars Sponheims statiske plakat på facebook er kjemisk fri for personlig innhold – han kunne like gjerne postet Venstres program.

Fallet blir hardt når kodene ikke knekkes, som for Kristin Halvorsens havarerte blogg i 2005. Da skrev Dagbladet følgende:

Blogg-flopp

Kristin Halvorsen satset friskt med egen blogg. Nå domineres nettsida av klager over at Kristin aldri deltar i debatten.

Det kan kanskje Jens lære litt av, når han ser innlegg som dette på Facebook-siden sin:

Thorvald wrote

at 11:46am

Hei Jens!!

Du svarte aldri …

Politikere burde ha de beste forutsetninger for å skjønne de mulighetene som ligger i sosiale medier. De har tross alt alltid vært avhengige av å skape nettverk for å bli valgt. Sosiale medier gir dem effektive virkemidler for å syndikere sitt budskap.

Men det er en viktig prinsipiell forskjell mellom å delta i sosiale medier og på det politikere som for eksempel Odd Einar Dørum gjør når han før et valg personlig ringer tusenvis av potensielle velgere. Eller når Hillary Clinton sender ut personlige SMS-meldinger til sine valgkampmedarbeidere.

Forskjellen ligger i at Dørum, i hvert fall i følge ubekreftede rykter, har sin ringeliste i hodet, eller i det minste i en veldig rikholdig telefonbok. Den har jeg ikke tilgang til. Ikke har jeg tilgang til telefonlista til Hillary heller. Den største forskjellen på de gamle ringelistene og digitale sosiale nettverk blir dermed gjennomsiktigheten. Politikerne må godta overflatisk innsyn i sine nettverk. Om de godtar et virtuelt vennskap, godtar de også som regel at andre kan se – og benytte seg av – deres nettverk. Om de ikke tillater en form for innsyn, i hvert fall for sine venner, bryter de også de uskrevne reglene, og kan heller trykke flere brosjyrer.

_________________________________________________________________________________________

For søkende politikere og andre er Chris Brogans blogg et strålende utgangspunkt. Thomas Tangen og Geir Arne Bore har også hatt interessante innlegg om Torgeir Micaelsen og hans utsagn til VG-nett. Dessverre ser det ikke ut til at DN har publisert Åshild Mathisens medieblikk i dag, 3 september 2008, der hun skriver om at Stoltenberg ikke er på nett på nettet. Jeg skrev også om politikere og sosiale medier i “Om rednecks og antenner”.

Om antenner og rednecks i sosiale medier

The Guardian skrev for et par uker siden om farene ved å manøvrere feil i digitale nettverk. I artikkelen “frolleagues” forteller de historier om den farlige blandingen av venner og kollegaer. Det kunne vært et VG-oppslag på en treg nyhetsdag: “Sparket etter avslørende Facebook-bilder”.

Poenget er at også digitale handlinger har konsekvenser. Selvfølgelig. Bare spør tenåringen som skal gjøre visepresidentkandidat Palin til bestemor. Palins tilkomne svigersønn, Levi Johnston er, i følge Daily News, klar på MySpace-siden sin: – Jeg vil ikke ha barn. Ufrivillig har han blitt en brikke i amerikansk politikk.

People need to realise that even virtual actions can have very real consequences,” sa en talskvinne for LinkedIn i Guardians artikkel om frolleagues.

“It’s becoming increasingly important that we keep our professional and social lives separate and manage our online reputation as effectively as possible,” she added.

Impression management, med andre ord. Det er ikke annerledes å manøvrere i ulike digitale sosiale nettverk, enn de fysiske vi går ut og inn i hver eneste dag. En klassiker innen sosialantropologien er “The Presentation of Self in Everyday Life” av Erving Goffman. Goffmann ser på interaksjon som en teaterforestilling uten ende. Måten du oppfører deg på er påvirket av hvor du er, hvem du er sammen med og hva slags inntrykk du ønsker å gi til omgivelsene dine. Du trenger bare skifte ut “everyday” med “digital”. Og legge til sosiale antenner og sunt vett.

Gleder meg til de første mikrososiologiske studiene av digitale medier begynner å dukke opp.

Aldri mer Rubenmann

NRK, MTG og TV 2, som eier Norges mobil-TV, vil nå nye brukere i nye kontekster og gjøre TV-seeing lettere tilgjengelig for folk flest. Norges mobil-TV sier dessuten de vil levere nye tjenester, men om seerne vil få unikt innhold på mobilen er høyst usikkert.

Når Norge endelig får ”ekte”, etersendt mobil-TV, vil mange både brukere og innholdsprodusenter allerede være desillusjonerte på det nye mediets vegne. Ingen av følgende suksesskriterier er i dag til stede: Det må være lett å bruke, og ha god kvalitet til en fornuftig pris.

Samtidig har bransjen ventet på de store fellesbegivenhetene som skal dra nye brukere til TV på mobilen, som fotball og et OL. Slike som har dratt og drar brukere til betal- og nett-tvtjenester. Telenor og TV 2 vil ikke snakke om tall på bruk av mobil-TV. Men da Netcom forleden dag meldte om kun 17 000 mobilseere av OL, står det klart for meg at et fjerde suksesskriterium, nemlig attraktivt innhold, ikke alene er nok for mobil-TV.

I 2006 var mobil-TV det store ”buzz-ordet” på internasjonale mediekonferanser. Forventningene var høye, erfaringen nesten ikke-eksisterende og brukerne få. Alle følte de måtte være med på hypen for ikke å bli stående igjen i startblokka. Produksjonsselskap og TV-kanaler begynte å sy eget innhold for mobil. Serien ”24” fikk en egen spin-off. Internasjonalt ble det laget såpedrama for mobil der seerne fikk styre historiene interaktivt. For Hollywood-produsenter var mobilen nybrottsmark som de trodde på. Men i møtet med telekomsektoren ble innholdsbransjen fort desillusjonerte.

Regissør Jim Robinson, en av Hollywood-pionerene på innhold skreddersydd til mobiltelefoner, mener at mobilen er død som egenartet kanal i USA.

”Frankly, Mobile Entertainment has been largely assimilated into overall new media trends and has less and less of a unique identity.”

I Norge har satsningene hatt få brukere. Med ett hederlig unntak (mer om det senere), har ikke brukerne villet ha det skreddersydde innholdet for mobil. Teknologien haltet både på terminalsiden, nettverksiden og produksjonssiden. I tillegg kommer dårlig brukergrensesnitt og ekstremt uoversiktlig prismodeller. Hva betaler jeg egentlig? Er datatrafikken inkludert eller ikke? …spør brukerne, og dermed faller selv de mest hardbarkede geekene fra.

Serien om komibloggeren Rubenmann, bestilt av utviklingsavdelingen til NRK, er unntaket. NRKs pionersatsning hadde til sammen 31 500 brukere på mobil på de ti episodene som ble produsert i fjor. Episodene var gratis for brukerne, hadde en av Norges største kjendismerkevarer, Harald Eia, som drakraft og et stort antall reklameminutter i alle NRKs vinduer.

Produksjonskostnadene husker ikke Charlo Halvorsen som produserte serien.
– Men det var billig. Noen dager med manusskriving, en dags opptak og et par dagers etterarbeid/klipping. Hvis du legger til 15 års utvikling av Harald Eia, så er det derimot ganske dyrt, sa han i mai.

Om en skulle produsert en tilsvarende serie utenfor NRK kunne regnestykket sett slik ut: Honorar til Eia på kr 500 000 mens øvrige produksjonskostnader ville beløpe seg til omtrent 200 000 kroner. Til sammen 700 000. På inntektssiden ser det imidlertid mørkt ut. La oss si at serien ikke hadde vært gratis hos en kommersiell aktør, men at de tok 50 kroner per episode. Hårreisende høyt vil sikkert mange si, og ha rett. Med 31 500 nedlastninger ville de omsette for 1 575 000, men med dagens CPA-modell ville halvparten forsvinne i skatt og til teleoperatør. Innholdsleverandøren ville stått igjen med slunkne 87 500 til å dekke markedsføring og andre utgifter. Det er med andre ord, isolert sett, et umulig regnestykke å produsere skreddersydd innhold for mobilen etter dagens modell. Og det er lett å forstå at NRK, MTG og TV 2 slår pjaltene sammen mot telekombransjen. Men Rubenmann er lagt på is, selv i NRK. Og om ikke Norges mobil-TV gir tydelige signaler om hva slags nytt innhold de vil ha til hvilke vilkår, står vi seere igjen med det samme gamle innholdet som må assimileres inn i enda en ny kanal.

Do Editors Dream of Electronic Sheep?

Når vil det gamle, tabloide medieledermantraet “du kan aldri undervurdere leserne dine nok” bli erstattet av “summen av lesernes kunnskap er høyere enn redaktørenes”?

Det har lenge vært klart at nyhetsredaktørens makt er på hell. Det er en av konsekvensene av et nytt digitalt medielandskap. Portvaktrollen som redaktørene har hatt er utvannet. Portvakten er delvis overflødig i en mediehverdag der absolutte deadlines ikke eksisterer og plasshensyn er eliminert, der mangfoldet av nyhetskilder er (nesten) ubegrenset og du kan produsere dine egne nyheter i en blogg, en twitt eller en qik.

Redaktørrollen er i endring og en kan spørre seg om de som utøver den drømmer seg tilbake til tryggere, svunne tider, som på slutten av nittitallet og tidlig i dette tiåret – da VG solgte opp mot 500 000 aviser daglig og nettveksten var tosifret hver måned. Den gang det var lettere å ikke forholde seg direkte til leserne sine. 

Jeff Jarvis, kjent blogger og medieakademiker, leder for journalistikkfaget på CUNY, skriver i The Guardian 18. august om den endrede redaktørrollen i artikkelen Are editors a luxury that we can do without?”.

I stedet for portvakt må redaktøren være hyrde. En som gir kontekst til teksten og som sørger for kvalitet i innhold heller enn språk.  Ikke en som bare sjekker fakta og klipper, men en som gir videre liv og sammenheng, slik at vi kan gå dypere og avdekke nye lag av mening i innholdet.

Nettjournalistikken endrer journalistfaget, ikke bare redaktørrollen. Journalistikk blir en prosess, uten et definitivt sluttprodukt i form av en avis eller en TV-sak (“sendt er glemt”). Forsiden på nettutgaven er ikke nødvendigvis lenger den som gir flest treff, det er i stedet underseksjoner og enkeltsaker hyperlenket inn fra blogger og søk, som gir treffene. De som kommenterer artikkelen, som tipser og presiserer, er en forlengelse, en påbygning på et evighetsarbeid, der summen av lesernes kunnskap og hukommelse definitivt er større  og lengre enn redaktørens.   

Dagbladet følger med i timen og gir muligheten til å lenke tilbake til blogger og liknende som lenker til sakene deres. De bruker Twingly, en bloggsøkemotor som knytter profesjonelle nyhetsprodusenter sammen med bloggosfæren. Dermed kan for eksempel Dagbladet koble tilbake til bloggene som kommenterer artiklene deres. Det gir troverdighet til avisa, selv om bloggen kan inneholde kritikk av artikkelinnholdet, eller nettopp derfor.

Det gjenstår å se om redaktørene unnlater å veve sitt eget redningsnett, eller om de ydmykt innrømmer at summen av lesernes kunnskap er større enn sin egen og innretter seg deretter.