Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘Torkel Bergstøl’

Om brands som vil være sosiale på nett.

Jeg kunne tenke meg en tur til Paris. Og aller helst ville jeg dratt med Sheryl Sandberg, COO i Facebook.

I går kveld fikk jeg en mail fra Air France og KLM. De ville invitere meg inn i nettverket deres. Det sosiale nettverket. Jeg er allerede med i Flying Blue, som er fordelsprogrammet deres, men nå kom det altså en invitasjon til Bluenity. Jeg spurte meg selv hva vitsen var. Er det bare meg, eller syns du også at det er litt søkt å tro at sidemannen og du har noe til felles, bare fordi dere begge reiser til Paris med Air France? Joda, jeg vet at nettet nå dreier seg om å dele kunnskap, erfaring. Men jeg har ikke engang tid til å oppdatere alle profilene mine – på Linkedin, Plaxo pulse, VG Nettby, Twitter, Qik, Blue Chip Expert og Naymz. Dessuten har jeg Dopplr. Der kan jeg allerede dele reiser og reisetips med andre reisende. Og jeg vurderer å bruke My travel, en applikasjon på Linkedin. Men egentlig vil jeg ha en widget som funker både på Facebook og Linkedin. Så hvorfor skulle jeg bruke tid på Bluenity?

Nysgjerrigheten og lakenskrekken tok overhånd og jeg logget meg inn. Jeg tenkte at jeg skulle sjekke hva det dreier seg om. Jeg hadde akkurat lest VG som refererte New York Times.

– Alle ser etter måter å gjøre nettstedene sine mer sosiale, sier COO i Facebook, Sheryl Sandberg.
– De kan bygge opp sine egne sosiale funksjoner, men det som er mer hensiktsmessig er å knytte inn sine nettsteder til sosiale systemer folk allerede er knyttet til,
mener Sandberg som kom til Facebook fra Google i mars i år.

Jeg tenkte at det var sikkert en grunn til at hun fikk den jobben.

På et tidspunkt var jeg platinamedlem av Flying Blue. Det gav meg en gratis tur eller to, en oppgradering og litt gratis champagne i loungen. Egentlig ikke noe mer enn jeg ville ha fått om jeg hadde betalt en businessbillett. Og jeg gifter meg ikke med KLM for de små ekstra ytelsene. Jeg husker derimot hvor forbannet jeg var på KLM da jeg med vanlig, gyldig billett ble stående på Schiphol og kom frem til Dubai over et halvt døgn forsinket, fordi de hadde solgt plassen min to ganger. Eller at jeg mistet et viktig møte fordi et fly ble kansellert og jeg var “stuck” på Dulles – og gud vet at den flyplassen er akkurat, ja nettopp, nitrist. Skal jeg stole på KLM? Nei, jeg gjør vel ikke det. Ikke mer enn jeg stoler på andre flyselskap, i hvert fall.

Men en formildende omstendighet er at jeg ikke nødvendigvis må stole på KLM og Air France (strengt tatt tenker jeg på hvordan de skal bruke informasjonen de får av meg, om meg, men personverndiskusjonen hører hjemme et annet sted). Fordi dette handler om crowdsourcing.

Det er medpassasjerene mine og jeg selv som skal dele reiseruter og tips på Bluenity. Vi som flyr fransk har fått en tumleplass, der vi kan leke med hverandre. Drømmesituasjon for det blå brandet. Summen av brukernes kollektive kunnskap er større enn hva Air France har råd til å sette reiselivsjournalister til å lage. Det er dyrt å oppdatere destinasjonsguider hele tiden, men du kan godt få lov til å gjøre det for dem. Samtidig som de finner ut alt om deg og dine vaner, slik at de kan selge deg flere flyturer.

Jeg tenker at om jeg skal interagere med et brand på dette nivået, så må det gi meg en tydelig merverdi. Det bør også være lett å integrere med andre sosiale nettverk, slik at jeg slipper å bruke mye tid på å oppsøke det. Men det være der når jeg trenger det. Dessuten må det ha en struktur som gjør det lett for meg å finne det som gir akkurat meg merverdi.

Jeg tenker også at det hadde vært veldig interessant å diskutere dette med Sheryl Sandberg, om vi for eksempel tilfeldigvis skulle til Paris med samme fly.

Advertisements

Read Full Post »

NRK, MTG og TV 2, som eier Norges mobil-TV, vil nå nye brukere i nye kontekster og gjøre TV-seeing lettere tilgjengelig for folk flest. Norges mobil-TV sier dessuten de vil levere nye tjenester, men om seerne vil få unikt innhold på mobilen er høyst usikkert.

Når Norge endelig får ”ekte”, etersendt mobil-TV, vil mange både brukere og innholdsprodusenter allerede være desillusjonerte på det nye mediets vegne. Ingen av følgende suksesskriterier er i dag til stede: Det må være lett å bruke, og ha god kvalitet til en fornuftig pris.

Samtidig har bransjen ventet på de store fellesbegivenhetene som skal dra nye brukere til TV på mobilen, som fotball og et OL. Slike som har dratt og drar brukere til betal- og nett-tvtjenester. Telenor og TV 2 vil ikke snakke om tall på bruk av mobil-TV. Men da Netcom forleden dag meldte om kun 17 000 mobilseere av OL, står det klart for meg at et fjerde suksesskriterium, nemlig attraktivt innhold, ikke alene er nok for mobil-TV.

I 2006 var mobil-TV det store ”buzz-ordet” på internasjonale mediekonferanser. Forventningene var høye, erfaringen nesten ikke-eksisterende og brukerne få. Alle følte de måtte være med på hypen for ikke å bli stående igjen i startblokka. Produksjonsselskap og TV-kanaler begynte å sy eget innhold for mobil. Serien ”24” fikk en egen spin-off. Internasjonalt ble det laget såpedrama for mobil der seerne fikk styre historiene interaktivt. For Hollywood-produsenter var mobilen nybrottsmark som de trodde på. Men i møtet med telekomsektoren ble innholdsbransjen fort desillusjonerte.

Regissør Jim Robinson, en av Hollywood-pionerene på innhold skreddersydd til mobiltelefoner, mener at mobilen er død som egenartet kanal i USA.

”Frankly, Mobile Entertainment has been largely assimilated into overall new media trends and has less and less of a unique identity.”

I Norge har satsningene hatt få brukere. Med ett hederlig unntak (mer om det senere), har ikke brukerne villet ha det skreddersydde innholdet for mobil. Teknologien haltet både på terminalsiden, nettverksiden og produksjonssiden. I tillegg kommer dårlig brukergrensesnitt og ekstremt uoversiktlig prismodeller. Hva betaler jeg egentlig? Er datatrafikken inkludert eller ikke? …spør brukerne, og dermed faller selv de mest hardbarkede geekene fra.

Serien om komibloggeren Rubenmann, bestilt av utviklingsavdelingen til NRK, er unntaket. NRKs pionersatsning hadde til sammen 31 500 brukere på mobil på de ti episodene som ble produsert i fjor. Episodene var gratis for brukerne, hadde en av Norges største kjendismerkevarer, Harald Eia, som drakraft og et stort antall reklameminutter i alle NRKs vinduer.

Produksjonskostnadene husker ikke Charlo Halvorsen som produserte serien.
– Men det var billig. Noen dager med manusskriving, en dags opptak og et par dagers etterarbeid/klipping. Hvis du legger til 15 års utvikling av Harald Eia, så er det derimot ganske dyrt, sa han i mai.

Om en skulle produsert en tilsvarende serie utenfor NRK kunne regnestykket sett slik ut: Honorar til Eia på kr 500 000 mens øvrige produksjonskostnader ville beløpe seg til omtrent 200 000 kroner. Til sammen 700 000. På inntektssiden ser det imidlertid mørkt ut. La oss si at serien ikke hadde vært gratis hos en kommersiell aktør, men at de tok 50 kroner per episode. Hårreisende høyt vil sikkert mange si, og ha rett. Med 31 500 nedlastninger ville de omsette for 1 575 000, men med dagens CPA-modell ville halvparten forsvinne i skatt og til teleoperatør. Innholdsleverandøren ville stått igjen med slunkne 87 500 til å dekke markedsføring og andre utgifter. Det er med andre ord, isolert sett, et umulig regnestykke å produsere skreddersydd innhold for mobilen etter dagens modell. Og det er lett å forstå at NRK, MTG og TV 2 slår pjaltene sammen mot telekombransjen. Men Rubenmann er lagt på is, selv i NRK. Og om ikke Norges mobil-TV gir tydelige signaler om hva slags nytt innhold de vil ha til hvilke vilkår, står vi seere igjen med det samme gamle innholdet som må assimileres inn i enda en ny kanal.

Read Full Post »

Når vil det gamle, tabloide medieledermantraet “du kan aldri undervurdere leserne dine nok” bli erstattet av “summen av lesernes kunnskap er høyere enn redaktørenes”?

Det har lenge vært klart at nyhetsredaktørens makt er på hell. Det er en av konsekvensene av et nytt digitalt medielandskap. Portvaktrollen som redaktørene har hatt er utvannet. Portvakten er delvis overflødig i en mediehverdag der absolutte deadlines ikke eksisterer og plasshensyn er eliminert, der mangfoldet av nyhetskilder er (nesten) ubegrenset og du kan produsere dine egne nyheter i en blogg, en twitt eller en qik.

Redaktørrollen er i endring og en kan spørre seg om de som utøver den drømmer seg tilbake til tryggere, svunne tider, som på slutten av nittitallet og tidlig i dette tiåret – da VG solgte opp mot 500 000 aviser daglig og nettveksten var tosifret hver måned. Den gang det var lettere å ikke forholde seg direkte til leserne sine. 

Jeff Jarvis, kjent blogger og medieakademiker, leder for journalistikkfaget på CUNY, skriver i The Guardian 18. august om den endrede redaktørrollen i artikkelen Are editors a luxury that we can do without?”.

I stedet for portvakt må redaktøren være hyrde. En som gir kontekst til teksten og som sørger for kvalitet i innhold heller enn språk.  Ikke en som bare sjekker fakta og klipper, men en som gir videre liv og sammenheng, slik at vi kan gå dypere og avdekke nye lag av mening i innholdet.

Nettjournalistikken endrer journalistfaget, ikke bare redaktørrollen. Journalistikk blir en prosess, uten et definitivt sluttprodukt i form av en avis eller en TV-sak (“sendt er glemt”). Forsiden på nettutgaven er ikke nødvendigvis lenger den som gir flest treff, det er i stedet underseksjoner og enkeltsaker hyperlenket inn fra blogger og søk, som gir treffene. De som kommenterer artikkelen, som tipser og presiserer, er en forlengelse, en påbygning på et evighetsarbeid, der summen av lesernes kunnskap og hukommelse definitivt er større  og lengre enn redaktørens.   

Dagbladet følger med i timen og gir muligheten til å lenke tilbake til blogger og liknende som lenker til sakene deres. De bruker Twingly, en bloggsøkemotor som knytter profesjonelle nyhetsprodusenter sammen med bloggosfæren. Dermed kan for eksempel Dagbladet koble tilbake til bloggene som kommenterer artiklene deres. Det gir troverdighet til avisa, selv om bloggen kan inneholde kritikk av artikkelinnholdet, eller nettopp derfor.

Det gjenstår å se om redaktørene unnlater å veve sitt eget redningsnett, eller om de ydmykt innrømmer at summen av lesernes kunnskap er større enn sin egen og innretter seg deretter. 

Read Full Post »